Tekst: Anders Lindstad
Foto: Asmund Hanslien

For Johannes er glad i vinteren. I ordentlig vinter, slik vi har hatt i store deler av januar og februar. 

– Jeg har alltid vært veldig glad i vinteren. Særlig slik vinter som vi har hatt i år med kaldt, klart vær, gode skiforhold og knirkende, kald snø. Vintersola over hvite, snøkledde fjell. Eller måneskinnet i fjellet. 

Han forklarer det med at snø alltid har vært hovedarbeidsplassen. Først brøyting, så løypekjøring. Og skigåing i fritiden. Som vi skal komme tilbake til: Johannes er glad i å gå på ski. Selv om han er glad i jobben, ser han at han forsaker noe.

– I går begynte jeg å kjøre løyper 0430 og var hjemme 2215. I dag ringte telefonen 0330. Det er krevende logistikk og det hender det er uhell med utstyr. Jobben påvirkes i stor grad av været. Jeg er gjerne i seng ganske tidlig på kvelden, siden arbeidsdagen starter så tidlig. Da blir det litt mindre tid til sosialt liv, og det går litt utover familien. 

Men, konkluderer, han: Når du fungerer på jobb, så fungerer det meste av andre ting også. 

Verdens beste langrennsløyper?                                 
Sjusjøen har mye å by på; det er noe alle vet. Skal vi peke på det viktigste, vil nok mange svare langrennsløypene. Sporene. Tilretteleggingen for den perfekte skitur.         

Det er viktig å understreke at det ikke er én person som står for sporene. Her er det snakk om samarbeid, flere kunnskapsrike og erfarne sjåfører som står på for at langrennsløpere skal ha best mulig forhold. Dette er lagarbeid og samarbeid. 

Det er også Johannes den første til å understreke. Suksessen på Sjusjøen handler om samarbeid. Samarbeid med grunneiere, samarbeid med utbyggere, samarbeid internt med kollegaer og samarbeid eksternt.

Det er nemlig ikke slik at de perfekte løypene kommer bare du har nok penger til å kjøpe løypemaskin og diesel. Uten å snakke ned noen andre destinasjoner, tror jeg mange kan være enige i at løypeprepareringen på Sjusjøen er best i Norge. Og dermed best i verden. 

Vi kommer likevel ikke utenom Johannes Haukåssveen når vi skal forsøke å gi et innblikk i løypesuksessen på Sjusjøen for skiløypene på Sjusjøen og Johannes Haukåssveen henger sammen. Hvor startet det egentlig?

Vi må tilbake til 1. august i 1983. Da startet Johannes i Ringsaker Almenning – som bomvakt på Rømåsbommen. Målet var å få til en heltidsjobb i fjellet. Det var snøbrøyting om vinteren og vedlikehold og tilrettelegging om sommeren. 

– Jeg var veldig glad i å gå på ski, og jeg så at det var et forbedringspotensial knyttet til ski og skiløyper. Slik ble jeg engasjert i en løypekomite. 

Da han startet, var det hotellene som kjørte sine egne løyper. Med snøscooter. Den første tråkkemaskinen kom til Sjusjøen i 1984. Først i 2006 tok Ringsakerfjellet Drift over løypekjøringen. Etter det har det vært en voldsom utvikling. Nå har de 7 maskiner totalt – en maskin med vinsj som går i alpinanlegget, en litt mindre maskin og fem store maskiner som til sammen preparerer de 350 kilometerne med langrennsløyper i området fra Hamarsætra og Kvarstadsætra i Åstdalen i sørvest og opp til Pellestova i nordvest.

På løypekjøring
For å få et innblikk i jobben som gjøres, har jeg invitert meg selv med i løypemaskina. Da jeg hopper inn i maskinen rundt frokosttid for oss vanlige, har Johannes vært i maskina siden 04:45. Det er ganske vanlig starttid, men oppstartstidspunkt varierer med vær, føre og forventet trafikk i løypene. I vinterferien er det godt med trafikk, og mange er ute på ski ganske tidlig på dagen. Da er det bra om løypene har fått satt seg litt, og dermed er det effektivt å starte tidlig. 

Dersom det er spådd snø eller litt vind, starter kjøringen gjerne litt senere på morgenen. Lang erfaring og god kjennskap til hvordan vær og vind påvirker sporet er helt essensielt for å få til de gode sporene.

Luftfuktighet og temperatur er andre faktorer som påvirker. Og ut ifra de rådende forhold blir det en vurdering av mange alternativer på tråkkemaskinen: Hvor stor fart skal man ha? Hvor dypt skal man frese? Hvor stort trykk skal man legge på plata? Hvor dypt skal sporet settes? Hvor bredt? 

Langrennsinteressen og gleden ved å gå på ski selv, kombinert med en stor dose nysgjerrighet og utviklertrang, har bidratt til at løypene på Sjusjøen er så bra som de er. Og løypene alle andre steder, for den saks skyld. Tradisjonelle, store tråkkemaskiner er i utgangpunktet bygget for å preparere alpinanlegg. Nysgjerrighet og vilje til forbedring har skapt nye produkter.

I Vingrom – bare en drøy halvtimes tur fra Sjusjøen – ligger nemlig bedriften Trygve Owren AS. De importerer tråkkemaskiner fra Italia. 

– Vi har nært samarbeid med mange lokale virksomheter. Samarbeidet med Trygve Owren AS er et slik samarbeid som har vært nyttig for begge parter, forklarer Johannes.

Nytten for begge parter uttrykkes også av den italienske produsenten, som i sitt kundemagasin i 2018 skriver følgende om utviklingen av sporfres til prepareringa av langrennsløyper:

  • Johannes Haukåssveen and Owren started developing the track tiller, which is now sold worldwide on PRINOTH machines. The optimal interaction of the main tiller, track tiller and track setting plate ensures perfect compaction of the trail, which leaves nothing to be desired in terms of durability and quality. At the same time, the load of the main tiller can be eased, thus saving fuel, reducing emissions and increasing efficiency. (Prinoth World: 2018)

Langrennsløpere verden over har med andre ord glede av forskning og utvikling som foregår i snøen på Sjusjøen. Det er trolig noe ikke alle vet.

– Vi jobber mye med utvikling og forsøker stadig å bli bedre. Hvor bredt og dypt bør hver spor være, og hva er optimal bredde mellom sporene? Dette påvirker hvor godt sporene står, forklarer Johannes.

Gode spor er samtidig et samspill mellom vær og føre, tråkkemaskin og sjåfør. Utstyr og kjøring må tilpasses føret. Temperatur og fuktighet har stor påvirkning, og dette diskuteres gjerne med representanter for skiprodusenten Madshus eller landslagssmørere. Det er ikke tilfeldig, det som skjer under sporsettingen.

Selv ivrig skiløper
Vi har nevnt gleden over å gå på ski. Johannes er i tillegg en habil birkebeiner med til sammen 21 starter på birken – og 17 merker. Det siste året Johannes selv deltok, var i 2013. Da kjørte han løyper om natta, rakk så vidt til Rena til start og gikk over i egne løyper.

Birken er kanskje den mest krevende utfordringen for en løypekjører. Det skal være så gode forhold som mulig for så mange som mulig – helt fra eliten starter i første pulje til de siste løperne. På det meste gikk det mer enn 15000 løpere mellom eliten og den siste løperen. Traseen varierer fra lavland til snaufjell. Og været er ikke alltid på løyperkjørernes side.

– Birkebeineren er en god samarbeidspartner for oss – det vi lærer gjennom å kjøre løyper for Birken, kommer alle skiløpere på Sjusjøen til gode. 

Løyper for alle
Å ha gode løyper for alle er en stor utfordring i Birken. Men det er også en utfordring som løypekjørerne på Sjusjøen kjenner på hver dag. Det skal være gode forhold både for elite og for nybegynner, for unge og gamle og for skøyteentusiaster og klassiskløpere. Fra mosjonister som trenger bevege seg litt til verdensenere som Therese Johaug og Johannes Thingnes Bøe. Og alle oss imellom.

Noen mener at løypene kjøres for ofte, at gliden er bedre i spor som har stått et døgn eller to, og at det går raskere om det er litt isete i sporene. 

– Det kan være riktig at det blir raskere. Men våre løyper skal passe til alle. Og for en uerfaren skøyter, for eksempler, kan isete og oppgåtte skøytetraseer bety en dårligere skiopplevelse. Vi vil at alle skal ha gode skiopplevelser i våre løyper, forklarer Haukåssveen.

Alle løyper tilpasses både skøyting og klassisk. I tillegg tilpasses de både barn, unge og voksne på alle ferdighetsnivåer. Det skal være gode forhold både for skøyting og klassisk. 

Skidagen strekkes 
Flere hytter og flere skiinteresserte gjester på Sjusjøen påvirker også kravet til løyper. En ting er at det lages flere traseer. Runden om Steinvikfjell er et eksempel på en løype som bidrar til å spre trafikken litt i den populære Gjestbodåsrunden. 

I tillegg til utvikling av løypenettet, har langrennsinteressen også bidratt til at skidagen er lengre. 

– Vi ser mange familier hvor en voksen er ute tidlige på morgenen, og så er det familietid og så kan kanskje den andre voksne i familien ta en skitur sent på dagen. I jula traff vi folk som var ute og trente allerede rundt klokken 0500. 

Det vitner om enorm skiinteresse på Sjusjøen. Det er mange som følger med på jobben som gjøres med løypene. Og det er mange som heier.                        

Inspirerer og blir inspirert
Johannes ivrer for at flere skal bli glade i å gå på ski – og at flere skal bruke fjellet. I vintersesongen legger han nesten daglig ut førerapport på sin egen Facebookside. Løype- og føreoppdateringer blir også delt på Facebooksiden til Sjusjøen og Omegn Skiforening.

Det mangler ikke på delinger, likes og positive kommentarer på Facebooksiden. Det er tydelig at skientusiastene vet å sette pris på innsatsen som gjøres. 

En tur med tråkkemaskina en tidlig formiddag i vinterferien viser det samme. Det er brede smil, applaus, tommel opp og mange som viser at de liker jobben som gjøres. Løyperkjørerne smiler tilbake. 

– Fornøyde og glade skiløpere gir glade løypekjørere