Lengde på rundtur, utgangspunkt Kvarstadsaga:
ca. 20 km

Passer for:
Denne runden passer for de som liker mer variert terreng. Et par gamle setermeierier ligger langs ruta, det er kanskje spesielt interessant for de som er interessert i seterhistorie.

Denne sykkelrunden er variert og fin gjennom skogsområder, åpent landskap og setervoller. Her får du kombinasjonen grusvei, hengebru og litt sti som underlag. Men ikke mer sti enn at en ”vanlig” grussyklist evt. kan trille de meterne det er snakk om. En del av ruta går i Birkentraseen.

Utgangspunktet er Kvarstadsaga og Olshølen er første mål. I dag er den gamle Olshølen seter TINEs bedriftshytte, men i mange år var Olshølen et setermeieri som tok imot melk fra setrene i nærområdet. Setra ligger ved veien, i åpne flotte omgivelser ovenfor elva. Denne svarven ned til Olshølen tar deg bare noen minutter ekstra på sykkelen før du tråkker tilbake mot Åkersætra og i retning Nysætra.

Hengebrua ved Åkersætra gir litt ekstra krydder i form av hjertebank da du kommer halvveis utpå. Da gynger det godt mens du ser den brusende elva rett under. Du balanserer sykkelen med den ene hånda og holder deg i ”gelenderet” med den andre. (PS! Det er godt sikret) Selv om ikke hengebrua er lang er det godt å få den faste grunnen under beina igjen på andre sida av Åsta.

Etter hengebrua kommer du rett på en sti som fører opp mot grusveien. Her tar du til høyre nedover ca. et par kilometer (du sykler bla. gjennom et grustak), før veien svinger oppover til venstre mot Nysætra. Nærmere fire kilometer sykler du på fin grusvei i lett stigning. Når du kommer oppover mot Nysætra ligger setrene på rekke langs veien som går igjennom vangen. Her har det også vært et setermeieri en gang i tida, det var i drift fra 1908 til etter krigen.

Veien fortsetter for det meste i skogsterreng oppover mot Øyungen, men ingen lange tunge bakker. Her er det behagelig å sykle, stille og fredelig. Når du kommer opp til vegkrysset ved Øyungen fortsetter du veien som er skiltet mot Øyungshytta. Du ser den gamle setervollen bare noen meter etter krysset, her er det bare å trille inn på setervollen, gå av sykkelen og vandre rundt. Den gamle låven som fortsatt har litt flasset rødmaling på veggen er verdt å betrakte, den lille utedoen som står for seg selv ved gjerdet, sauene som ligger klemt opp mot den gamle fjøsveggen for å få mest mulig skygge. På setervollen har tida stått stille, og det er kanskje nettopp derfor det føles godt å ta seg god tid og la stemningen synke inn.

På veien ned fra Øyungen går det unna. Du passerer Kattugltjernet på venstre side, og nå er det strake veien frem til utgangspunktet. Nå har du vært innom gamle setermeierier, balansert på hengebru og syklet en del av Birkenløypa. Kort oppsummert har du fått en dose nye opplevelser av Ringsakerfjellets natur og kulturlandskap - fra sykkelsetet.

Tekst og foto: Åse Kari Gravråk

Lengde på turen:
Tur-retur Storåsen: ca. 30 km
Tur-retur Storstilen: ca. 10 km

Passer for:
Turen fra Storåsen passer best for de som er vant med å sykle noen mil, spesielt med tanke på tilbaketuren der det er en del stigning, spesielt i Rosinbakkene. Turen fra Storstilen passer fint for barn og de som ikke er vant med lengre distanser.

Sagnet om Gjertrud og brudeferda får du med deg på turen.

Å sette seg på sykkelen på Storåsen og tråkke innover Birkebeinervegen gir en herlig følelse. Du suser inn i det autentiske fjellandskapet mens kilometerne forsvinner bak deg. Terrenget er ganske flatt innover mot Kuåsen, Elgåsen og Aksjøen. I fint driv fortsetter du enda et godt stykke før det ruller nedover mot Rosinbakkene og Storstilen som er en stor og kjent setervang i Ringsakerfjellet. Etter en beinstrekk og drikkepause triller du videre nedover til Øvre Åstbru. Her er det idyllisk ved elvebredden, fint tilrettelagt med benker og bord. I kiosken ved vegkrysset får du kjøpt både is og andre fristelser av ei hyggelig dame som er lokalkjent og kan svare på de fleste spørsmål fra en utenbygds syklist. At Gammelskolla ligger rett oppi bakken, bare et par kilometer fra krysset er for eksempel greit å få bekreftet.

Gammelskolla

Etter en times tid i rolig sykkelfart fra Storåsen er et av dagens mål nådd. Gammelskolla setervoll ligger lunt til i sør-vest hellinga under fjellet Kotuva, med Ringsakers høyeste fjell Tuva, 1090 moh. bakenfor. Setervangen ligger ved sideelva Skolla, og midt over vangen går fylkesgrensa mellom Hedmark og Oppland. Så langt tilbake som i 1668 skal det ha vært 15 seterrettigheter her, bare Sjusjøen var større med sine 39. I dag, flere hundre år senere, brukes vangen kun til beiting. Men her har det vært både seterkafé på 60- og 70-tallet, og utsalg av melk, rømme og pultost på 1980-tallet.

En ny gangbru over Skolla gjør det lett å ta seg over til vollen hvor det er fint å vandre rundt blant seterhus og hytter. Hvis du sykler forbi gangbrua og fortsetter på veien rett fram, kommer du straks til en perle av en rasteplass og badekulp på nedsiden av veien. Her er det flott tilrettelagt for store og små. Å sette seg her med kaffen og nyte utsikten over setervollen på den andre sida er særdeles avslappende. Det haster ikke å komme videre.

Gjertrud og brudeferda

I følge et sagn skal det en gang i tida ha vært ei budeie på Gammelskolla som het Gjertrud som ble borte i fjellet. Folk leita dag og natt, men ho ble ikke funnet. Men så en kveld hørte søstera Rønnaug, som også var budeie, at Gjertrud hoia oppi Kotolia: ”Det er bra med meg, nå skal jeg gifte meg! Vil du se brudeferda må du gå opp på fjellet i natt!”. Rønnaug gjorde som Gjertrud sa, og fra Kotuva hadde hun fin utsikt over dalføret mot nord. Oppe i fjella fikk hun se både hus og folk. Plutselig kom det ridende et stort følge som drog inn gjennom ei dør i Kotoberget og ble borte. Dette stedet kalles Kotokjekja i dag, og der brudeferda kom fra kalles det Gjertrudsfjellet. Dette skal ha vært et stort bryllup blant de underjordiske, så moralen er derfor: Slå aldri ut varmt vann direkte på bakken, det er mange av dem…

Geitbu

En annen setervoll som er verdt et besøk er Geitbu. Her kan du stikke innom når du er på vei tilbake. Det er skiltet fra veien, og en fin kjerrevei fører deg opp til setervollen.  På venstre side vil du legge merke til et stort rødt hus. Det er Biskoplien seter som ble bygget i 1906 etter at gamlehuset brant ned. Bygningen er høy, med en slags svalgang til inngangsparti.

Byggeskikk 

Dette huset er et såkalt dobbeltseterhus, dvs. at to gårder delte seterhuset. For øvrig var den vanligste seterhustypen en toroms med inngang på langveggen. Men fra midten av 1800-tallet begynte det å komme tre rom slik at budeia kunne ha eget soverom, og sjølfolket på gården også kunne overnatte. Men gårder kunne også dele seterhus, med hver sine fjøs, og Biskoplien seter er et eksempel på dobbeltseterhus.

Ei seter, seterbol, besto ofte av flere bygninger som hadde ulike funksjoner, og de var alle praktisk og møysommelig bygd, med formål å få mest mulig ut av ressursene i området. Det var ofte et eget rom i seterhuset for melkeproduktene, kalt mjølkebu. Der lagde og lagret budeia ost og smør. Det måtte være kaldt og mørkt i rommet og derfor helst ligge nordvendt, med smale glugger i veggene som slapp inn sparsommelig arbeidslys.

Tilbake til Storåsen

Etter besøk på Gammelskolla og Geitbu er det på tide å sykle tilbake til Storåsen. Det er en del oppoverbakker fra Øvre Åstbru mot Storstilen, og deretter har du Rosinbakkene som vil sørge for at du får opp pulsen tilstrekkelig. Men det er bare å ta den tiden som trengs, ta inn omgivelsene og nyte turen fra start til slutt.

Hvis du ønsker en kortere og enklere sykkeltur kan du kjøre til Storstilen og parkere der, det er et perfekt alternativ.

Kilder:

• Årbok 1984, Ringsaker Historielag
• Kommunedelplan for kulturminner og kulturmiljø, Ringsaker Kommune 2017

Tekst: Åse Kari Gravråk

Lengde på turen:
Tur-retur Storstilen: Ca. 18 km.

Passer for:
Flott familietur. Passer for alle. Historien om Sjuguttsteinen ved Stenstilen og Berthe Putta på Nøkkelåsen gjør turen ekstra spennende for de yngste.

Denne sykkelruta inkluderer tre autentiske setervoller som ligger med ca. tre kilometers avstand. Lett terreng hele veien. Storstilen, som er en av de største setervangene i Ringsakerfjellet, er et perfekt utgangspunkt. Ikke nok med at fjellandskapet og setervollene i seg selv er nok grunn til å ta denne ruta, men når du får historien om ”Berthe Putta” og sagnet om Sjuguttsteinen med på turen blir det en god bonus. Ikke minst for barn kan det være spennende å høre disse historiene. Men først av alt, når du har parkert på Storstilen vil du bli møtt av en velkomstkomité bestående av en flokk brekende sauer. Tar du deg tid til å prate med dem og klø de bak øret har du umiddelbart fått nære venner, bokstavelig talt.

Storstilen 

På Storstilen er det gårder både fra Nes og Ringsaker som har seter. Storstilen fikk veg allerede i 1881 fordi Thorevegen, i dag Birkebeinervegen, ble lagt over vangen. Ti år seinere ble setervegen fra Bergundhaugen bygd hit og knyttet sammen med Thorevegen. Det gjorde avstanden 4-5 km kortere fra bygda så setervegen tok over trafikken.

Fra 1900 gikk for øvrig bruken av setrene ned og de første seterhusene ble solgt som fritidsboliger. Men noen holdt ut til etter krigen og helt til 1960-tallet.  Kjos-setra, som ligger på Storstilen, er ca. 100 år gammelt og ble bygget i felleskap av gardene Kjos og Sæter på Ring. Den gamle Thorevegen gikk opprinnelig mellom Kjossetra og Nord-Vea. Nede i bakken mot bekken var det bygd et felles vasshus. Hit ble melka kjørt for avkjøling og her hentet melkebilen melka i etterkrigstida.

Fra Storstilen til Stenstilen og videre til Nøkkelåsen

Du sykler til krysset ved Storstilen og tar til høyre mot Ljøsheim. Her ruller det lett og fint på grus, og etter ca. tre kilometer er du vips! allerede ved Stenstilen. Sving noen meter opp til høyre, og du kommer opp på en åpen og flott setervoll. Ta gjerne en nærmere kikk på det gamle fjøset, her er markante spor etter flere generasjoner med setring. Tenk hvor mange dyr som har gått ut og inn denne fjøsdøra og hvor mye melk som har blitt melka..

Videre til Nøkkelåsen og historien om ”Berthe Putta”

Fra Stenstilen er det ca. tre kilometer å sykle før du ser skiltet til Nøkkelåsen. Her får du en liten kneik, men ikke tyngre enn at det er akkurat passe. Det er kanskje 1-2 kilometer oppover før du triller inn på Nøkkelåsen – et nydelig landskap. Her er det verdt å bruke god tid, vandre rundt og la tankene svirre rundt den tida som ikke lenger er her, den tida det krydde av liv og røre, folk og fe her på setervollen.

Øverst oppe ved skogkanten ligger en seter som kanskje er den eldste på Nøkkelåsen, her er det helt perfekt å sette seg ned på trappa, ta opp termosen og spise matpakka. Utsikten er et fargerikt og vakkert landskap som må nytes, lenge.

Historien om ”Berthe Putta” – kvinne, mann og hulder

Her på Nøkkelåsen hadde gardbruker Berthe Puttenberg (1854-1928) dyra sine i mange somre. Hun ble kalt Berthe Putta, og var bla. kjent for å være en drivende dyktig gårdbruker. I tillegg ble hun viden kjent for den gode pultosten og det fine smøret som hun produserte. Men Berthe skilte seg markant ut fra andre kvinner på flere områder.

Ubestemmelig kjønn

Hun foretrakk det som ble kalt mannfolkarbeid, hun var grov i målet og var sterkere enn mang enn kar. Berthe gjorde alltid den tyngste jobben, og hun hadde da også en kropp som var bygd for tunge tak. Hun var stor og kraftig og hadde grove, sterke armer og bein. Stemmen var mørk og munnpartiet var kraftig.

Det ble også sagt at da hun som nyfødt skulle få et navn, så var foreldrene i tvil om de skulle velge jentenavn eller guttenavn. Navnet Berthe ble valgt fordi det da ikke ville bli spørsmål om militærtjeneste. Å bli født med ubestemmelig kjønn ble på mange måter en personlig tragedie som hun måtte leve med hele livet.

Viste seg aldri uten skaut

Berthe viste seg aldri uten skaut på hodet. Og dette skautet var hun veldig nøye med. Knuten hadde hun alltid helt oppe på hakespissen. Gled den ned, var hun rask til å få den på plass igjen. En av de få som kanskje så henne uten skaut, var Anders Nordhagen, og han kunne fortelle at han en gang fikk øye på Berthe som stod utom veggen og vasket seg. Hun hadde da tatt av seg skautet, og da la han merke til at hun hadde en mørk hårkrans i nakken og framover kinnene på begge sider. Ellers var hun helt snauskallet.

Ble tatt for å være hulder

En gang ble hun tatt for å være hulder her på Nøkkelåsen. Hesten hennes hadde blitt borte og hun måtte ut på leiting. Det var gråvær og skodde, et riktig ufyselig vær. To karer som hadde vært på fisking i nærheten fikk brått se et kvinnfolk med sid stakk og skaut og ei grime på nakken dukke fram fra skoddehavet. De bråstoppet – og like plutselig ble dette kvinnemenneske borte igjen i skodda. De trodde fullt og fast at de hadde sett huldra… Og dette ble selvsagt en historie som spredte seg i bygd og fjell.

Fikk kongens fortjenestemedalje

Berthe leide denne setra, men da Berthe kom til Nøkkelåsen stod det dårlig til, ikke var det gjerder, og dårlig var det med hus også. Men Berthe allierte seg med ”Langsvestugukara”, og snart var det nytt fjøs, skåle og størhus (hus for koking, baking og storvask). Fjøset og størhuset som Berthe fikk satt opp, står fortsatt. I tillegg til egne kyr hadde hun med dyr fra andre gårder på setra. Da Berthe var 70 år gammel fikk hun Kongens fortjenestemedalje i sølv for jordbruket sitt. I samme forbindelse fikk hun også besøk av en journalist fra Aftenposten, han ville gjerne at Berthe skulle feste på seg medaljen så han kunne få tatt et bilde henne, men akkurat det! ville ikke Berthe Puttenberg!

Mellom Stenstilen og Storstilen – sagnet om Sjuguttsteinen

Når du har spist matpakka, drukket kaffen og triller ned igjen fra Nøkkelåsen og har fordøyd historien om ”Berthe Putta”, kan du glede deg til tilbaketuren til Storstilen. For når du har syklet en stund og har igjen ca. 2-300 meter til Storstilenkrysset, kan du svippe bortom den sagnomsuste Sjuguttsteinen.

I følge sagnet var dette åstedet for en beitekrangel mellom sju gjetergutter i juli måned år 1600. For å komme til enighet bestemte de seg for å duellere. Våpenet var einerkvister, som de spikket til og la i sola til de ble harde som bein. På kampdagen møttes de på myra hvor de pekte ut en kampleder. Han het Zacharias og var eldst av guttene. De kjempet mot hverandre, tre mot tre, og det gikk så hardt for seg at alle unntatt en mistet livet. Han anklaget Zacharias for å ha kommandert galt, og snart sloss også de på liv og død. Zacharias ble drept, og den gjenlevende gjetergutten kom krypende fram til Steinstilen, hvor han døde av skadene.  

Denne historien har blitt fortalt i snart 400 år. Hva tror du, kan det virkelig ha skjedd?

Sjuguttsteinen ligger på høyre side ved det åpne myrterrenget når du kommer fra Nøkkelåsen. Det står et skilt ved veien, og det er lagt klopper innover så du kommer tørrskodd frem.

Siste innspurt

Etter at du har vært innom Sjuguttsteinen er det ikke lange biten igjen før du er tilbake på Storstilen der bilen venter. Og her på setervollen vil du se at bilen har blitt godt passet på mens du har vært borte. 5-10 sauer ligger sannsynligvis godt fornøyd rundt bilen og enser deg knapt selv om du veiver med armer og roper høyt. Og for sikkerhets skyld, etter at du har festet syklene på taket og før du starter bilen - kikk under bilen, sånn i tilfelle….

Kilder:

• ”På gamle stier imilla Mjøsen og Messen”. Brøttum Historielag, 1984
• lomekjent.no

Tekst: Åse Kari Gravråk

Lengde på turen:
Tur-retur Mesnali: ca. 30 km
Tur-retur Mostebakken: ca. 15 km

Passer for:
Turen fra Mesnali passer best for de som er vant med å sykle noen mil. Tilbaketuren går lettest da det går mye nedover fra Moste. Kortvarianten fra Mostebakken passer fint for barn og andre som ikke er vant med lengre distanser. Historien om Tjuv-Ola gjør turen lettere og ekstra spennende for de yngste.

Du kan fint starte sykkelturen fra Mesnali og følge skilt innover mot Bergundhaugen. Her er lett terreng i fint landskap, og etter ca. 7-8 km. svinger du av til venstre (Mesnabakken). Oppover mot Moste seter er det jevnt stigende terreng på fin skogsvei, men innimellom kan det være en del pukk. Elva Finnøla renner like ved og det er flotte muligheter for å raste.  Når du nærmer deg Moste Seter blir det mer åpent i landskapet, og setervollen ligger idyllisk til like ved veien.

Men før du kommer så langt er det et spesielt skilt på høyre side som du vil få øye på  -  ”Tjuv-Ola 1844” – Det er alt som står på skiltet. La oss få et historisk tilbakeblikk på hva som ligger i dette skiltet før innspurten opp til Moste.

Tjuv-Ola og banden hans, Ringsakerfjellets store skrekk

For det var litt av en bande som for snart 200 år siden herja rundt i Ringsakerfjellet og skremte vettet av både budeier og andre fjellfolk. Banden ble ledet av en kar som ble kalt Tjuv-Ola, og de bodde her i skogen nedenfor Moste Seter, litt ovenfor der veibroen over elva Finnøla renner.

Alle fryktet dette tjuvpakket som alltid var bevæpnet med børser og kniver.

De stjal alt de kom over på setrene i nærområdet og lenger inne i fjellet. De forsynte seg og tok all den maten de kunne komme over. De stjal hester og sau, kyr og kalver. Det ble sagt at Tjuv-Ola drev sin virksomhet som en fullverdig forretning, og han hadde en forbindelse på Lillehammer som omsatte overskuddet av ”produksjonen” som besto av smør, ost, kjøtt, vilt og skinn.

På denne tida var det mulighet for de som skulle til fjells med dyra å hvile på Moste seter. Og under en slik reise skal banden ha vært på ferde og stjålet med seg rubb og stubb som tilhørte de sovende og intetanende ferdefolk. De stjal også klær, så de så nødvendigvis ikke alltid ut som en røverbande. Selve ”høvdingen” opptrådte gjerne som en flott herremann i et fint antrekk mens han herjet rundt på setrene og sjarmerte budeier og andre kvinnfolk.

Elegant og høflig

En budeie som en sommer var på Gjesbuaasen skal ha fortalt at hun en dag fikk besøk av en elegant fyr i de flotteste klær. I det han hadde kommet innenfor døra presenterer han seg som en av sønnene på Stor-Gaalaas i Furnes. Han spør om han kunne få hvile seg og få seg litt mat før han skal videre. Han er både høflig og hyggelig, men budeia lar seg ikke lure for hun vet godt hvem det er. Budeia beholder roen mens hun med behersket stemme svarer at det var en elegant og hyggelig kar der sist sommer også, men han var visstnok ingen gardsgutt, men sjølveste Tjuv-Ola som hadde kledd seg ut! Da ser den velkledde og høflige mannen forskrekket på henne før han stammende takker for seg, tar beina på nakken og forsvinner fra setervollen.

Den samme budeia hadde en sensommerkveld besøk av to nabobudeier på setra. Ute er det mørkt, vinduet står litt på gløtt og døra er låst. Inne sitter de foran peisen og prater i ro og fred da de plutselig hører det knirke i vinduet og de får øye på diger hånd som griper tak i vinduskarmen. Nabobudeiene skvetter til med et hyl mens den snarrådige vertinna tar et vedtre og dæljer løs på den store neven. De hører høy banning og romstering utenfor vinduet før det blir helt stille. De vettskremte budeiene som var på besøk turte ikke å gå hjem før morgenen etter, og de glemte ikke denne skrekkslagne opplevelsen så lenge de levde.

Budeie fant liket

Men Tjuv-Ola måtte til slutt legge ned vandringsstaven, han som alle andre. Han døde vinteren 1844, og det siste banden hans utrettet var å dra liket hans bortunder en diger gran som stod like ved kjerreveien. Kari, seterbudeia på Hersoug, var den første som oppdaget liket da hun på våren var på vei oppover med buskapen sin. Liket hadde kanskje ligget der i flere måneder og var naturligvis et forferdelig syn for Kari og de andre som var med henne. Men fattigvesenet ble varslet og Tjuv-Ola ble begravet på Veldre kirkegård.

Rester av hula til Tjuv-Ola skal fortsatt være mulig å se, men det er ikke så lett å finne da det ikke er skiltet til selve hula. Men hvis du svinger inn på  første vei til venstre mot Finnøla når du sykler tilbake, skal hula ligge rett opp til venstre der elva renner over veien. Ta med ungene på hulejakt, det kan bli både morsomt og litt skummelt. Finner dere ikke hula kan dere stoppe og lytte godt. Det sies at ekkoet fra Tjuv-Ola og banden skal fortsatt kunne høres i det fjerne…

Kilder: 

• Årbok 1980, Ringsaker historielag
• Kommunedelplan for kulturminner og kulturmiljø 2017, Ringsaker Kommune

Tekst: Åse Kari Gravråk